tysdag 1. januar 2008

Brørvik ekspedisjonen


Brørvik

Brørvik er garden der morfar vaks opp. Han bygde også ei hytte der som stod ferdig i 1992. Den enklaste måten å komme seg inn der er med båt, men når isen ligg på fjorden, (og ikkje er trygg nok til å gå på) må ein gå "rundt" på fastlandet. Men hytta og gardshuset vert ikkje brukt i vinterhalvåret, så denne vegen er lite brukt. Torkjell hadde satt opp nokon mår feller i haust når han var i Brørvik på hjorte jakt, desse hadde han planer om å få sjekka i løpet av jula, men plutselig var jula over og jammen vart det nytt år og. Han klarte å lure meg og hundane med seg, eg trudde nemlig han hadde gått der før, så rekna med at me ville finne vegen. Det er nemlig ikkje merka eller sti store deler av vegen, for det er mangen år sidan fastlandsvegen har vore i bruk. Den vart kun brukt på vinteren når det var is på fjorden som ikkje var trygg nok til å ferdes på, og det har ikkje budd fastbuande på garden sidan 1945. Så me skulle altså gå skulevegen til morfar, det heile var jo igrunn litt spennande. Men då me kom til Eidsland der me skulle gå ifrå, og Torkjell ikkje heilt visste kor me skulle parkere bilen, forstod eg jo at han aldri hadde gått der før han heller. Men me kunne jo ikkje snu no når me var på plass. Me fann til slutt plassen der me meinte me hadde blitt fortalt at stien begynte, og parkerte og slapp ut tre elleville hunder som jo skjønte at me skulle litt langt avgårde på tur når sekken var komt på ryggen. Me fann ganske kjapt stien til Eidsstølen som me skulle følge eit lite stykke(kor langt visste me jo ikkje..) oppover, så me hadde vertfall starta på rett plass. Oppover bar det, og me gjekk og gjekk og gjekk og gjekk..me begynte å gå innover langs fjorden når me meinte me(broren min) var komt langt nok opp. Terrenget opna seg litt og det vart lettare å gå, midt i ei steinur stoppa me opp litt ved nokon tre som var merka med lyseblå maling. Eg måtte ringe til mamma å høyre om me var på rett veg, ho har nemlig gått vegen for nokon år sidan og merka og rydda litt så det skulle vere enklare å komme seg fram. Merka me fann var faktisk morfar sine, så me var vertfall på rett veg. Me gjekk etter desse ei stund, men plutselig var dei vekk. Kameraet vart sjølvsagt glømt igjen heime, så mobilen var kamera i dag og..


Hmm, opp eller ned, fram eller tilbake???


Bratt og langt ned


Mamma sa på telefonen at det var ein plass det var veldig viktig at me traff på rett plass, ellers kom me oss ikkje forbi p.g.a at det var så bratt og smalt. Grøss og gru tenkte eg då! Eg fekk broren med på å gå litt lenger opp, for syns det var rart at merka forsvann så plutselig, og visste at me ikkje skulle lenger nedover vertfall. Og jammen santen hadde me flaks igjen, me kom over ein slags sti og raude merker som var dei mamma har laga nokon år tilbake. Då gjekk alt så mykje bedre og me fulgte dei raude merka eit godt stykke. Me kom oss over på rette plassen på det smale partiet, og landskapet opna seg på nytt opp og me kunne sjå litt meir kor me skulle gå. Då skulle det vise seg at me skulle få litt ny spenning no som me visste resten av vegen. Me kom over ei myr med mykje tydelige hjorte spor, Eira og Ozzy fauk avgårde i ein vill fart. Eg tenkte ikkje på å rope dei tilbake, for trudde jo ikkje hjorten var så nær oss. "Eira spring vel berre etter Ozzy" sa eg til bror min. Men neida, ei lita stund etterpå ser me eit kvitt lyn som fyk mellom lyng og tuer med ein Shâfer på slep. Etter ei lita stund høyrer me ein rar lyd akkurat som eit bjeff, var nok hjorten som prøvde å skremme Eira, men så kom ulven Ozzy og hjorten fann vel ut at det var best å vandre videre. Me beveger oss litt mot der me trur dei er, og der kjem hjorten springande nesten rett mot oss med Ozzy og Eira etter seg. Torkjell får fanga Eira på eit eller anna vis, me har jo ropt lenge på dei no, og hundane viser ingen tegn til at dei ønsker å avbryte jakten. Eira vart nok litt satt ut når ho slo av jakt moduset litt og plutselig såg meg komme springande og gaulande mot seg. Men når ho kom i band igjen var ho heilt vill etter å få springe meir. Ho fortsatte å dra og pipe i sikkert 20 min. til. Ozzy kom springande han og, fann nok ut at hjorten var langt vekk. Kenzo er for feig til å springe nokon plass, han held seg heller med meg, veldig gira på sporene han og, men ikkje tøff nok til å ta opp jakten. Med andre ord ein veldig behagelig hund å ha med på tur! Eira derimot slepte meg nedover mot hytta, eller helst i retning mot hjorten, noko som ikkje er spesielt kjekt, men jakt hund er jakt hund. Broren min var fornøyd med at ho "virka" på hjort og, så han vil vel låne ho med seg til høsten tenker eg. Sjølv om simla såg ut som ho ikkje kunne brydd seg mindre, lunta forbi oss i rolig fart med to hunder bak seg. Akkurat som om ho var klar over at det var "vinterferie" og ingen fare for "ekte" jegere på tur.


Missfornøyd Eira i band

Så kom me endelig fram i Brøvik, og det var nesten merkelig å komme vandrande ut av skogen å gå rett inn i tunet. Vanligvis kjem me jo i båt nede med fjorden, og ser alt frå eit heilt anna perspektiv. Me hadde faktisk ikkje gått i meir enn to timer og tjue min. men når me gjekk så mykje opp og ned, fram og tilbake, under stein og over stein, ja så virka det som ein evighet. Veldig godt var det uansett med nistepakke og kaffi i hytta.


To slitne hunder utenfor hytta




Hytta


Huset og stabburet på garden

Torkjell skulle sjekke fellene og gjekk like godt ein omveg tilbake! Eg og hundane fulgte samme vegen tilbake og me skulle møtes oppe på myra der hjorten hadde vore. Me kom til myra og klokka nærma seg fire, eg fann ut at det var like godt å berre fortsette å gå, ikkje lenge dagslys om dagen sjølv om sola har snudd, og i veldig ulendt terreng, der eg deler av vegen ikkje visste kor eg skulle gå, ja så ville eg vertfall sjå at eg gjekk feil. Me fortsatte oppover og bortover og visste at eg var på rett veg. Då blir sjølvsagt hundane igjen heilt sprø og det er tydelig at me har hjort i nærheten igjen. Eg kaster meg, ja faktisk kaster meg etter langlina til Eira og får fanga ho før ho stikk avgårde igjen. Kenzo spring avgårde men kjem når eg bruker fløyta, flinke guten! Eg drar med meg Eira og fortsetter langs stien på veg heim.


Begynner å mørkne...

Det vert mørkare og mørkare, og eg klarer ikkje lenger å sjå noko merker på trea, og heller ikkje noko sti. Kenzo begynner å vegre seg mot å gå nedover, spesielt i steinurene som det er veldig mangen av. Eg må lokke og lure, og tvinge han med meg, faktisk bære han eit lite stykke, for at han så spring tilbake der me kom frå, og eg må hente han igjen.. Eg blir heilt oppgitt til slutt når eg finn ut at det nesten er farlig å bevege seg når eg omtrent ikkje ser nokon ting, og eg berre halvvegs har idê om kva veg eg skal gå. Eg lister meg framover og lokker Kenzo med meg. Eira er tydelig trøtt etter ein lang dag med mykje hopping og springing, og vil gjerne sitte på fanget eller skuldrene når eg sett meg ned. Så får eg endelig tak i Torkjell (som har vore uten signal på mobilen), og han har hodelykt så då venter eg på han.
Ei lita stund etter ser eg lys i mørket og Ozzy kjem hoppande mot oss. Då har me faktisk komt så langt at eg ser lys nede i skogen under oss og rekner med at dette er der bilane står. Men om me skal gå rett ned eller lenger bort er me ikkje enige i, eg vil helst gå rett ned, for no er eg lei og drømmer rett og slett om å komme meg i bilen. Men Torkjell meiner me bør gå litt lenger bort og kanskje over den haugen. Det blir midt i mellom, litt på skrå nedover, og med hodelykt så ser me jo vertfall litt, men no snubler eg og vrir kneet og kutter meg i fingeren! Eg kjenner ikkje så mykje i begynnelsen, berre at det svir i fingeren egentlig. Og me kjem oss faktisk ned til bilen uten å brekke verken bein eller armer. Mamma sendte meg ein bekymra melding når eg var aleine i mørket og trudde eg aldri skulle komme meg nedatt, som eg fornuftig venta med å svare på til eg kom i bilen, men ho skjønte jo det at me hadde gått i mørket..er ikkje alt ei mor har godt av å vite..
Men eg overlevde, sjølv om kneet ikkje er godt, og eg blødde veldig frå fingeren. Sjølv om eg tenkte når eg kom i bilen, dette gjer eg ALDRI igjen, så gjer eg nok det, berre ikkje i mørket! For alt i alt var det ein fin tur! :)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Spennende å lese bloggen din! Litt av et sted dere har!

Anonym sa...

Hei og godt nytt år!
Det var litt av en ekspedisjon dere var på! Her fikk dere sannelig med alle elementer i en pakke! Håper kneet blir bra fort og ha med hodelykt og rødmaling neste gang. Det ser jo ut som et flott sted som bør besøkes. Å tenke på at noen har bodd der og hatt det som skolevei... Fasinerende!

Anonym sa...

Høyres ut som ein flott (og spanande) tur! God bedring med kneet! Fin ny layout på sida forresten. :)
Mvh Ingfrid og gjengen

Anonym sa...

Ojjj Liv, dette var reneste spennings novella. Det er jo alltid artig å sette seg utpå eventyr, men jeg er enig med deg at når det begynner å mørkne, og det er såpass ulent og kronglete som terrenget her var, er lettende å finna igjen bilen.

For en mystisk og herlig plass, og ekstra spennende er det å tenke at for 60 år sia så brukte folk denne stien som gangvei.

Morro for hundene med rådyr jakt hihihi, håper fingeren og kneet blir bra fort igjen, men når en egentlig tenker på det så var det godt det ikke gikk verre, det var vel litt vanskelig å få noe ambulanse oppi de verste hengene.

Klem til doggisene og godt nytt år til dere;)

Mvh Heidi

Anonym sa...

Foresten glemte å si at jeg synes nye layouten på hjemmesia ble knallbra;)

Mvh Heidi

Anonym sa...

Riktigt äventyr ni varit ute på! Härligt för hundarna.
God fortsättning & lycka till med planer & mål för 2008!
//Malin